Innledende

Pengekrav lever ikke evig og vil foreldes (ikke kunne inndrives) hvis man ikke aktivt holder dem i live. Det er foreldelsesloven som i utgangspunktet fastslår hvor lang foreldelsesfristen er, når fristen begynner å løpe og hva som skal til for å avbryte fristen. For pengekrav fastsatt i dom konkretiserte Høyesterett i en kjennelse avsagt på lille julaften 2021 at foreldelsesfristen begynner å løpe når dommen er avsagt eller oppfyllelsesfristen i dommen har utløpt, og ikke på det tidspunktet dommen er rettskraftig avgjort. Som det fremgår nedenfor kan dette ha stor betydning.

Foreldelse av pengekrav fastsatt ved dom

Pengekrav foreldes etter reglene i foreldelsesloven av 1979. At et pengekrav er foreldet, betyr at fordringshaveren (dvs. kreditor, altså den som har penger til gode), taper retten til å få betaling. Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år regnet fra den dagen da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve betaling.

Det skjer ofte at personer eller selskaper, enten berettiget eller uberettiget, nekter å betale et krav. Et bestridt krav kan ikke forfølges ved alminnelig inkasso og må behandles av domstolen for at fordringshaveren skal kunne realisere kravet sitt. For å holde pengekravet «i live» må fordringshaveren anlegge sak for domstolen innen de tre årene foreldelsesloven setter som alminnelig frist. Gjøres ikke dette, er pengekravet i utgangspunktet tapt.

Når en fordringshaver tar ut søksmål, kan han/hun vinne frem fullt og helt, vinne delvis frem eller tape saken. Hvis retten avsier en dom hvor fordringshaveren vinner frem med kravet sitt, enten fullt eller delvis, vil det løpe en ny foreldelsesfrist på ti år på kravet slik det er fastsatt i dommen. Hvis kravet ikke er innfridd innen denne fristen uten at det er gjort nye tiltak som avbryter fristen, foreldes kravet, og kravet er tapt.

Høyesterett har ved kjennelse av 23.12.2021 (HR-2021-2589-U) kommet med uttalelse om når denne tiårsfristen etter domsavsigelse begynner å løpe. Dette er en nødvendig avklaring fordi man ved en dom må forholde seg til tre ulike datoer. Det er 1) datoen for domsavsigelsen, 2) datoen for oppfyllelse av pengekravet som etter tvisteloven er 14 dager etter domsavsigelse, og 3) datoen for når dommen er rettskraftig.

I den nevnte saken var fristavbrytende tiltak gjort etter tiårsfristen for domsavsigelse, men før tiårsfristen for rettskraft.

Bestemmelsen som regulerer foreldelse av fordringer fastslått ved dom, er foreldelsesloven § 21 nr. 2 første avsnitt som lyder:

Blir fordringen bindende fastslått ved rettsforlik, dom eller annen avgjørelse som

nevnt i §§ 15 eller 16, løper en ny foreldelsesfrist på 10 år fra den dag da rettsforlik

er inngått, dom er avsagt eller annen avgjørelse er truffet, eller fra den dag da

fordringshaveren tidligst kan kreve å få oppfyllelse.

Fordringshaver, If Skadeforsikring NUF, mente at det var rettskraftdatoen som skulle legges til grunn for tiårsberegningen. Fordringshaver gjorde gjeldende at det er først etter rettskraftdatoen at en fordringshaver kan tvangsinndrive et krav, og derfor var det rettskraftdatoen som måtte anses som «fra den dag da fordringshaver tidligst kan kreve å få oppfyllelse», men dette var Høyesterett ikke enig i.

Høyesterett var derimot enig med Borgarting lagmannsrett i at foreldelsesloven § 21 nr. 2 må forstås slik at foreldelsesfristen begynner å løpe når den dom som bindende fastslår fordringen, er avsagt, eller når dommens oppfyllelsesfrist er utløpt.

Konsekvensen for fordringshaver av at de hadde gjort fristavbrytende tiltak etter tiårsfristen for domsavsigelse, men før tiårsfristen for rettskraft var rett og slett at de hadde mistet muligheten til å inndrive kravet og at kravet i realiteten var tapt.

Lagmannsretten skrev i sin kjennelse at selv om tvisteloven § 19-7 første ledd fastslår at det skal gis en oppfyllelsesfrist på to uker for slike krav, løper foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 21 nr. 2 fra domsavsigelsestidspunktet, fordi kravet i disse tilfellene anses som forfalt på domsavsigelsestidspunktet. Akkurat denne bemerkningen kommenterer ikke Høyesterett, og det holdes åpnet om det det kan finnes saker hvor dette tidsrommet fra domsavsigelse til oppfyllelsesfrist kan komme på spissen. Det gjenstår å se.

Det viktige fra denne kjennelsen er uansett at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe på det tidspunktet da fordringen blir rettskraftig og således kan tvangsgjennomføres, men ved domstidspunktet.

Del på facebook

Del på LinkedIn