Innledning

Når kommunen fatter vedtak i byggesaker, gir kommunen et behandlingsgebyr/ byggesaksgebyr. Byggesaksgebyret skal dekke kommunens ressursbruk ved behandlingen av byggesøknaden. Byggesaksgebyr ilegges av kommunen både i tilfeller hvor kommunen avslår søknaden eller gir byggetillatelse til omsøkte tiltak. Ved søknad om dispensasjoner fra bestemmelser gitt i og i medhold av plan- og bygningsloven, ilegges det ofte egne gebyrer for dispensasjonsbehandlingen. Slike byggesaksgebyrer er som regel høyere enn gebyrer i byggesaker som ikke krever dispensasjonsbehandling.

Kommunens hjemmel for å ilegge byggesaksgebyr, fremgår av den enkelte kommunes eget gebyrregulativ som igjen er hjemlet i plan- og bygningsloven (pbl.) § 33-1. Kommunen kan imidlertid ikke ilegge urimelig høye byggesaksgebyrer i strid med selvkostprinsippet.   

Selvkostprinsippet

Selvkostprinsippet er regulert i  kommuneloven § 15-1, pbl. § 33-1 og selvkostforskriften, og innebærer at gebyret som kommunen ilegger i den enkelte sak, ikke må overstige kostnadene som kommunen pådrar seg ved å yte tjenesten.  

I byggesaker kan kommunen kreve betalt for arbeidet kommunen utfører ved behandling av byggesøknaden. Det er imidlertid en forutsetning at gebyret ikke fører til resultater som bryter med selvkostprinsippet. Selvkostprinsippet innebærer at kommunen ikke skal kunne ilegge byggesaksgebyrer som overskrider kommunens nødvendige kostnader ved byggesaksbehandlingen.

Selvkostprinsippet innebærer således at kommunen ikke skal gå i overskudd ved behandling av byggesaker. Forvaltningen har bevisbyrden for at ilagte byggesaksgebyrer er i tråd med selvkostprinsippet.  

I en nyere tolkningsuttalelse fra 2019 har kommunal- og moderniseringsdepartementet avklart nærmere hvordan selvkostprinsippet skal anvendes i byggesaker. Departementet bemerker at det som utgangspunkt ikke stilles krav til at kommunen må føre detaljert oversikt over tidsbruken i hver enkelt byggesak, når gebyrregulativet tar utgangspunkt i fastpriser. Samtidig bemerker departementet at selvkostprisnippet også retter seg mot det enkelte gebyr i tillegg til kommunens gebyrregulativ. Det kan dermed ikke være for stort avvik mellom gebyrets størrelse og kommunens faktiske kostnader i den konkrete saken. Kravet til dokumentasjon av kommunens kostnader øker i tråd med gebyrets størrelse. Departementets uttalelse er i overenstemmelse med tidligere uttalelser fra sivilombudsmannen i saker som gjelder klage på byggesaksgebyrer.  

For byggesaksgebyrer som ilegges i større byggeprosjekter, vil selvkostprinsippet i en del tilfeller bli utfordret. Dette vil typisk være saker som gjelder større bygg (ofte næringsbygg), hvor gebyret etter gebyrregulativet, beregnes lineært etter størrelsen/antall kvadratmeter på bebyggelsen. Videre vil selvkostprinsippet utfordres i saker som gjelder større leilighetsbygg med flere boenheter, hvor byggesaksgebyret i henhold til kommunens gebyrregulativ, beregnes med en fastpris pr. boenhet. Som departementet bemerker kan man i slike tilfeller ha en «atypisk» sak som fremstår som enkel å behandle, men som på grunn av store arealer eller mange boenheter utløser høye gebyrer.  I slike saker har departementet og sivilombudsmannen derfor lagt til grunn et økt dokumentasjonskrav for å sikre at byggesaksgebyret er i tråd med selvkost.

Resultatet bør bli at byggesaksgebyret nedjusteres dersom gebyret når høye beløp etter en lineær beregning eller fastpris pr. boenhet, og det ikke kan dokumenteres med tilstrekkelig grad av sikkerhet at gebyret er i tråd med selvkost.

I saker hvor byggesaksgebyret har blitt urimelig høyt, vil det ofte være hensiktsmessig for tiltakshaver å søke gebyret nedjustert eller påklage gebyret. En klage på ilagt byggesaksgebyr følger normal klagebehandling etter forvaltningslovens regler. På samme måte som ved klage på byggesaker, skal kommunen først ta stilling til klagen på gebyret. Dersom klagen ikke tas til følge av kommunen, sendes klagen til statsforvalteren for endelig klagebehandling.

Dersom statsforvalteren i sin behandling av klagen mener at kommunen ikke kan dokumentere at ilagte gebyr er i tråd med selvkost, kan statsforvalteren oppheve vedtaket og sende saken tilbake til kommunen for ny behandling. Kommunen må da ilegge et gebyr som samsvarer med selvkostprinsippet etter de føringer statsforvalteren har gitt i opphevelsesvedtaket. Dersom statsforvalteren mener at en ny behandling av kommunen ikke vil tilføre saken noe nytt, kan statsforvalteren selv fatte endringsvedtak og fastsette et endelig gebyr i stedet for å sende saken tilbake til kommunen. 

Oppsummering

Byggesaksgebyr som ilegges av kommunen skal ikke overstige kommunens kostnader ved byggesaksbehandlingen. Forvaltningen har bevisbyrden for at selvkostprinsippet er lagt til grunn. I tilfeller hvor kommunen ilegger høye byggesaksgebyrer, f.eks. i utbyggingsprosjekter, skjerpes kravet til dokumentasjon. Dersom kommunen ikke har dokumentert at det aktuelle gebyret er i tråd med selvkostprinsippet, bør tiltakshaver påklage gebyret.

Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS bistår jevnlig i byggesaker mot plan- og bygningsmyndighetene, og har bistått flere tiltakshavere med klage på urimelig høye byggesaksgebyrer. Ta gjerne kontakt med oss ved behov for juridisk bistand i byggesaker.

Share on Facebook

Share on Linkedin