Ny Høyesterettsdom om direktekrav i entrepriseforhold 21.12.2018
Innledning
Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Noen saker avgjør mer konkrete spørsmål, mens enkelte saker er av prinsipiell karakter og derfor av spesiell interesse for aktørene i bransjen. Den 27. november 2018 avsa Høyesterett dom i en sak av slik prinsipiell interesse.
Hovedspørsmålet i saken var om en entreprenør kunne fremme et direktekrav på ulovfestet grunnlag mot to rådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart. Høyesteretts flertall på tre dommere kom til at entreprenøren i dette tilfellet ikke kunne fremme et direktekrav etter ulovfestet rett, mens mindretallet på to dommere kom til motsatt resultat. Avgjørelsen avklarer etter dette adgangen til å fremme direktekrav i entrepriseforhold etter ulovfestet rett.
Bakgrunn
Saken har sin bakgrunn i at Statsbygg som byggherre inngikk avtale med Atlant Entreprenør AS som totalentreprenør om rehabilitering av den såkalte midtbygningen ved juridisk fakultet i Oslo. Atlant Entreprenør AS inngikk deretter en NS 8402-avtale med Bright Arkitekter som underentreprenør for henholdsvis arkitekt-, bygg- og VVS-fagene.
Etter kontraktsinngåelsen med Atlant Entreprenør inngikk Bright Arkitekter en muntlig avtale med Bright Elektro og Bright VVS som underrådgivere på prosjektet for Bright Arkitekter. Det forelå således ikke noe avtaleforhold mellom Atlant Entreprenør og de to underrådgiverne. Våren 2014 ble det åpnet konkurs i Bright Arkitekter, og det var ikke midler i boet.
Atlant Entreprenør hevdet å ha et krav på i overkant av 11 millioner på grunn av prosjekteringsfeil, mot både Bright Arkitekter og de to underrådgiverne for VVS og elektro. Ettersom Bright Arkitekter var konkurs, var spørsmålet om Atlant Entreprenør kunne rette sitt krav direkte mot underrådgiverne, som de altså ikke hadde noe kontraktsforhold med.
Standardkontrakten NS 8402 har – i motsetning til mange av de andre standardkontraktene – ikke noen bestemmelse om adgang til å rette et direktekrav mot underrådgivere. Spørsmålet for Høyesterett var derfor om Atlant Entreprenør kunne rette et direktekrav mot underrådgiverne på grunnlag av ulovfestet og domstolskapt rett. Her var Veidekke-dommen fra 1998 sentral., Der aksepterte Høyesterett et ulovfestet direktekrav i en entreprisesak. Med utgangspunkt i denne dommen oppsummerte Høyesteretts flertall dagens rettstilstand på følgende måte:
«Generelt står nok adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn da Veidekke-dommen ble avsagt i 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis».
Et sentralt moment i Veidekke-dommen var at underentreprenøren hadde en «særlig stilling» i prosjektet ettersom firmaet, selv om det var underentreprenør, hadde overtatt byggeprosjektet, fra grunnarbeider til ferdige boligblokker. Høyesterett mente at underrådgiverne ikke hadde en slik «særlig stilling» i denne saken og viste blant annet til at underrådgivernes honorarer utgjorde noen få prosent av kontraktssummen. Høyesteretts flertall konkluderte med at Atlant Entreprenør ikke hadde adgang til å fremme et direktekrav mot underrådgiverne i denne saken.
Høyesterett la særlig vekt på at partene hadde benyttet en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav. Ettersom det finnes flere andre standardkontrakter med bestemmelser om adgang til direktekrav, var det etter Høyesteretts vurdering mindre naturlig at avtalen mellom partene skulle utfylles med en slik adgang på ulovfestet grunnlag. Videre ble det særlig lagt vekt på at det var tale om profesjonelle parter som måtte ta konsekvensene av sitt valg av kontraktsformular.
Mindretallet kom imidlertid til motsatt resultat, og la blant annet vekt på at det kan være grunn til å anvende en ulovfestet regel om adgang for direktekrav, også der partene har avtalt en standard som ikke inneholder bestemmelser om en slik adgang. Det ble blant annet vist til at dette særlig vil gjelde i kontraktskjeder som det her dreide seg om «hvor avtalen i første ledd ikke uten videre binder i neste ledd. Dertil kommer at på entrepriseområdet vil partenes formål med avtalen i neste ledd som regel være å oppfylle avtalen i første ledd. En balansert bakgrunnsregel kan derfor fylle et behov som ikke enkelt fylles i hver avtale isolert sett».
På denne bakgrunn oppsummerer mindretallet rettsstillingen til å være følgende på entrepriserettens området
«Dersom skyldneren har hatt en «særlig stilling» under utførelsen av kravshaverens oppdrag, slik Høyesterett fant var tilfellet i Veidekke-dommen, kan direktekrav fremsettes etter den såkalte dobbeltbegrensningsmodellen. Men direktekrav er ikke utelukket selv om dette kriteriet ikke er oppfylt. I så fall må det gjøres en nærmere avveining av behovet og betenkelighetene».
Mindretallet åpner således for at direktekrav kan fremmes på ulovfestet grunnlag selv om underentreprenøren ikke har hatt en særlig stilling under utførelsen av kravshaverens oppdrag.
Praktiske konsekvenser av dommen
Selv om dommen er avsagt under dissens, klargjør den etter vår oppfatning regelen om ulovfestede direktekrav på entrepriserettens område. Det klare utgangspunktet etter dommen er altså at det ikke eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Dette innebærer at aktørene i bransjen selv må bære risikoen for innholdet i den avtalen man har inngått, da adgangen til å fremme direktekrav på ulovfestet grunnlag etter dagens rettstilstand er snever. Dersom man ønsker å sikre seg en adgang til å fremme direktekrav, bør dette således være eksplisitt inntatt i kontrakten mellom partene.
Share on Facebook
Share on Linkedin
