Hvis det stilles spørsmål ved om et eldre byggetiltak er ulovlig oppført, skal byggetiltaket vurderes etter byggereglene som gjaldt da tiltaket ble oppført. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i brygger som ble oppført da bygningsloven av 1965 var gjeldende.

Bygningsloven fra 1965 var den første landsdekkende bygningsloven. Den trådte i kraft 1. januar 1966 og erstattet bygningsloven fra 1924. Senere ble den erstattet av plan- og bygningsloven av 1985, som igjen ble erstattet av dagens plan- og bygningslov av 2008.

Hvis et søknadspliktig byggetiltak er oppført uten tillatelse, kan kommunen kreve retting. Dette gjelder også for eldre byggetiltak som ikke var søknadspliktige, men som var meldepliktige etter 1965-loven. Hvis tiltaket ikke var meldepliktig eller søknadspliktig og fulgte loven på oppføringstidspunktet, er tiltaket ikke ulovlig etter dagens regler. Dagens plan- og bygningslov gjelder ikke tilbakevirkende for tiltak som var lovlige etter tidligere lovgivning.

Problemer oppstår hvis tiltaket som ble oppført i sin tid, ble oppført i strid med dagjeldende regelverk og heller ikke oppfyller dagens byggeregler. Hvis et eldre byggetiltak var meldepliktig etter 1965-loven, kan kommunen kreve retting, til tross for at det har gått mange år siden oppføringen. Ulovligheter etter plan- og bygningslovgivningen foreldes nemlig ikke.

Retting kan skje ved at man søker godkjenning i etterkant, hvor kommunen gir tillatelse til det som allerede er bygget. Ved vurdering av etterfølgende søknader brukes dagens byggeregler. Hvis retting ikke kan skje i form av etterfølgende godkjenning av tiltaket, vil kommunen kunne pålegge riving av det ulovlige tiltaket.

Viktig avklaring fra Høyesterett

Høyesterett har nylig behandlet en sak om en brygge fra 1970-tallet for å avgjøre om den var meldepliktig, og om kommunen kunne kreve den fjernet. Da bryggen ble oppført, gjaldt bygningsloven av 1965, som i § 84 krevde byggemelding til kommunen før oppføring av visse byggverk, inkludert «kaianlegg, moloer, dokker, bruer» og «andre varige konstruksjoner og anlegg».

Spørsmålet var om den aktuelle bryggen, som var 76 kvadratmeter stor og fundamentert med betongsøyler, falt inn under «andre varige konstruksjoner og anlegg» i 1965-loven § 84.

Høyesterett mente at uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» måtte leses i sammenheng med eksemplene som er nevnt i bestemmelsen, og at det derfor måtte legges til grunn en innskrenkende tolkning av ordlyden. Høyesterett påpekte at de nevnte eksemplene handlet om store konstruksjoner og anlegg som typisk benyttes i næringsdrift eller offentlig virksomhet, og/eller som er tilgjengelige for en større krets av personer. Videre påpekte Høyesterett at det er naturlig å forstå begrepet «kaianlegg» som en større kai/brygge med anlegg for lasting og lossing og slik at mindre brygger ikke er omfattet.

Høyesteretts sammenfatning av rettstilstanden er at «brygger av en viss størrelse og karakter» vil kunne være omfattet av bygningsloven av 1965 § 84. Høyesterett bemerket videre at det særlig er av betydning hvordan bryggen er plassert i landskapet, arealbruken i området, omfanget av terrenginngrep og bruksområdet for om lovens krav om meldeplikt skulle gjelde.

Høyesterett konkluderte med at den aktuelle bryggen ikke var meldepliktig da den ikke var å anse som «andre varige konstruksjoner og anlegg» etter bygningsloven av 1965 § 84. Kommunens vedtak om riving var derfor ugyldig.

Hva innebærer dommen?

Dommen understreker at det offentlige må ha klar hjemmel i lov for å gripe inn i borgerens eiendomsrett. Den avklarer at det må gjøres en konkret vurdering av om en brygge som ble oppført etter bygningsloven av 1965, var meldepliktig etter lovens § 84. Hvis bryggen kun var til privat bruk og «ikke avvek fra normal størrelse og karakter for slike brygger», var den ikke meldepliktig på oppføringstidspunktet.

Selv om det ikke påvirket resultatet i Høyesterett, er det verdt å merke seg at bygningsmyndighetene må bevise ulovligheter, og rimelig tvil skal tas hensyn til. Tingretten i første instans konkluderte med at den aktuelle bryggen var meldepliktig, men fant at bygningsmyndigheten ikke hadde sannsynliggjort at byggemelding ikke var sendt før oppføringstidspunktet. Derfor var kommunens vedtak ugyldig. Høyesterett tok ikke stilling til beviskravet, men hvis de hadde funnet bryggen meldepliktig, kunne vedtaket fortsatt vært ugyldig på grunn av manglende bevis.

Artikkelforfatterne bistår jevnlig i saker om ulovlighetsoppfølgning. Ta gjerne kontakt hvis du har behov for bistand i en sak hvor kommunen har sendt varsel eller fattet vedtak om ulovlighetsoppfølgning.

Avklaring fra Høyesterett om meldeplikt for private brygger fra 1970-tallet

Viktig avklaring fra Høyesterett

Hva innebærer dommen?